Hvis noen hadde sagt til meg for et år siden at jeg skulle ende opp på folkehøyskole, hadde jeg sannsynligvis ledd og sagt: «Nei, det er ikke noe for meg». Planen var klar: fullføre videregående, søke på universitet og komme inn på drømmestudiet. Men livet er sjeldent så rett frem.
Fra plan A til plan B
Planen min var klar. Jeg skulle studere arkitektur i Oslo og hoppe rett inn i studielivet. Men plutselig satt jeg der med opptaksprøven til arkitekturstudiet og et resultat som ikke var godt nok. Jeg ville ikke kaste bort et år, så jeg måtte finne en plan B. Jeg oppdaget SKAP folkehøyskole og linjen for arkitektur som skulle forberede meg på neste års opptaksprøve. Men tanken på folkehøyskole? Den satt langt inne. Ikke bare på grunn av mine egne fordommer, men også de jeg hadde hørt rundt meg. Og når du hører det ofte nok, begynner du å tro det selv.
Fra boble til virkelighet
Det er lett å tro at vi har full kontroll over veien videre, spesielt i miljøer der det finnes en slags kollektiv «oppskrift» på hvordan livet skal leves. Jeg var en del av et slikt miljø, der folkehøyskole ble sett på som noe «rart» eller for de som ikke passet inn i det tradisjonelle systemet. Når du omgir deg med de samme menneskene hver dag, kan du lett ende opp i en boble. Du begynner å se verden på én bestemt måte, og det er nesten umulig å forestille seg at det finnes andre måter å tenke, leve eller lykkes på.
Slike bobler føles trygge, men kan også begrense deg. Jeg innså ikke hvor fastlåst jeg var før livet dyttet meg ut av den. Hva ville folk tenke når jeg, som alltid hadde hatt klare ambisjoner, valgte en vei som føltes så annerledes? Selv om folkehøyskole var et praktisk valg, var jeg fortsatt skeptisk. Jeg trodde det skulle være et år med aktiviteter uten varig verdi. Men da jeg startet på SKAP, ble oppfatningene mine raskt utfordret.
En ny start
Den første dagen på SKAP var fylt med usikkerhet. Hvem ville jeg møte? Ville jeg passe inn? Jeg innså raskt at jeg ikke var alene om disse tankene. Vi var bare en gruppe ungdommer som var nervøse for det valget vi hadde tatt og generelt det å starte et nytt kapittel i livet.
Nå virker det nesten merkelig at jeg i det hele tatt tenkte slik. På folkehøyskole velger du en linje ut fra egne interesser, så naturlig nok møter du mennesker som deler de samme interessene som deg.
Ifølge Tina er det ofte det som skjer på kveldstid som folk utenfra ofte legger merke til - de uformelle, spontane aktivitetene som, ironisk nok, er det gøyeste med folkehøyskole. Foto: Privat
Hverdagen som ikke når TikTok
For de som ikke kjenner til folkehøyskole, kan timeplanen virke annerledes. Vi har en tradisjonell skolehverdag med linjefag om formiddagen, lunsj, og så linjefag igjen om ettermiddagen, før vi avslutter med middag. Disse timene gir oss fordypning i det vi er interesserte i, som for meg er arkitektur.
Men det er ofte det som skjer på kveldstid som folk utenfra ofte legger merke til – de uformelle, spontane aktivitetene som, ironisk nok, er det gøyeste med folkehøyskole. Små glimt av disse aktivitetene deles ofte på sosiale medier, men de viser bare en brøkdel av helheten. Ja, vi gjør mye gøy og annerledes, men det er alltid en balanse mellom det faglige og det sosiale, mellom frihet og struktur. Du får muligheten til å fordype deg i noe du brenner for, samtidig som du utvikler deg på et personlig plan. Det er nettopp det som gjør folkehøyskole unikt.
Det er ikke bare det faglige som betyr noe, men også de små øyeblikkene. Det er mye mer enn det man ser i et kort TikTok-klipp. De kan virke uvanlige utenfor kontekst, men blir lett tolket som representativt for hele opplevelsen. Jeg var selv blant dem som trodde jeg forsto folkehøyskole før jeg opplevde det.
Min egen opplevelse
For meg har dette året handlet om å utfordre gamle tankemønstre og fordommer – både mine egne og andres. Jeg har innsett hvor verdifullt det er å ta en pause fra det tradisjonelle løpet og bruke tid på å bli bedre kjent med seg selv. Folkehøyskole er ikke et «bortkastet» år, men et rom for å utforske, lære og vokse. Da jeg en dag sto midt i et arkitekturprosjekt med en idé jeg aldri ville ha hatt mot til å prøve ut hjemme, følte jeg noe jeg ikke hadde følt på lenge: mestring. Det minnet meg på hva jeg alltid har vært i stand til, men aldri trodd på. Jeg fikk friheten til å prøve og feile, uten å føle at alt måtte være perfekt med en gang. Jeg fikk utfordre gamle vaner, og bli kjent med en Tina som tør å prøve, tør å feile, og som tør å være stolt av det.
Kanskje er det nettopp det som har vært den største oppdagelsen for meg: at jeg ikke trenger å ha alt klart før jeg begynner. Jeg har trodde alltid at jeg var klar for studier etter videregående – kanskje fordi jeg var programmert til det. Men folkehøyskole har vist meg hvor mye jeg trengte dette året for meg selv – til å jobbe i mitt eget tempo, uten press. Nå ser jeg på studiene som en mulighet, ikke et krav. Jeg føler meg sterkere, mer bevisst og langt mer klar for det som kommer. Jeg har fått verktøyene til å håndtere press, finne min egen vei, og gå inn i studiene med en trygghet jeg aldri ville hatt hvis jeg bare hadde fulgt strømmen.
Et år jeg aldri vil angre på
Nå, når jeg ser tilbake på mine egne fordommer, virker de nesten absurde. Jeg har aldri vokst så mye på så kort tid eller møtt så mange mennesker som har inspirert, utfordret og fått meg til å le. Jeg startet året med en frykt for at jeg kanskje hadde tatt feil valg, men avsluttet det med en dyp takknemlighet.
Å velge folkehøyskole er ikke å sette livet på pause – det er å velge å leve på en annen måte for en stund. Vi har alle våre egne briller å se verden gjennom, formet av erfaringer og valg vi har hatt. Ingen sitter på fasiten for hva som er rett eller galt, men én ting jeg har lært: Det er viktig å stå for det du tror på, samtidig som du tør å være åpen. Boblen min er nå borte, og jeg ser hvor mange måter det finnes å leve på. Så til deg som tviler: Tør å ta sjansen. Du vil bli overrasket over hva du finner – ikke bare i verden rundt deg, men også i deg selv.
Dette er en kronikk og kronikken gir uttrykk for skribentens egne meninger.
