Det skal innrømmes en viss spenning foran det tredje møtet med Liv Kari Bakkerud Wiker. Nittenåringen fra Bærum startet på Skiringssal folkehøgskole for seks uker siden. Nå er vi tilbake for å høre om forventningene til folkehøgskolelivet har slått til. Er det så bra som alle skal ha det til? Liv Kari Bakkerud Wiker (19) fra Bærum er i ferd med å bli en ekte Skiringssaler.
Akkurat nå er 7500 ungdommer svært spente på hvordan året på folkehøgskole blir. Vi har møtt en av dem.
Det er vanskelig å velge hvilken folkehøgskole man vil gå på. Juliane, Ingeborg, Synne og Tage valgte Seljord folkehøgskule av helt fire helt ulike grunner.
– Jeg liker hverdagen på folkehøgskole aller best, sier Britt Mortensen. I løpet av året på Borgund folkehøgskole i Ålesund har hun utviklet egen sangteknikk, og sett nye deler av verden.
– Folkehøgskole er et flott springbrett for å flytte hjemmefra, uansett hvor man flytter. Spesielt når man reiser til et helt annet land er erfaringen fra folkehøgskole gull verdt, sier Anniken Live Ilaug.
– Lyset lager stemning, forteller Oskar, som er elev på Lysdesignlinjen på Romerike folkehøgskole. – Jeg liker at man jobber både praktisk og kunstnerisk, legger han til.
Livet mitt er en klump med leire. Jeg holder den i hånda, den er min, jeg har blitt fortalt at jeg kan forme den som jeg vil. Den kan bli en praktisk gjenstand, en lysestake eller kanskje en kopp, til glede og nytte for meg selv og andre – eller den kan bli et lite kunstverk. Og jeg har så mange ideer, jeg vil så mye, og i mens jeg prøver å bestemme meg, i mens jeg sakte men sikkert lærer meg grunnteknikkene, stivner leiren og alt jeg sitter igjen med er en klump av frustrasjon og usikkerhet, ubestemmelig i formen.